Alt jeg vil er å skrive gode bøker

12. mars mottok Birger Emanuelsen Ungdommens kritikerpris for romanen «Fra jorden roper blodet». I juryens begrunnelse står det blant annet at «Det var en veldig intens leseopplevelse» og «Her er det både gjenkjennelse og noe nytt å få innsikt i». Lovordene var mange. Vi har intervjuet den prisbelønnete forfatteren.

Birger Emanuelsen sa opp en fast stilling som forlagsredaktør for å kunne få noen skrivedager hver uke. Han har det siste året arbeidet deltid som norsklærer i videregående, men tar nå permisjon derfra for å konsentrere seg fullt og helt om skrivingen. Han er nå i sluttfasen av arbeidet med ny bok.

Hvordan var det å motta Ungdommens kritikerpris?

-Å motta Ungdommens kritikerpris var enestående gjevt, rett og slett. Det er selvfølgelig stort å stå i en rekke av forfattere jeg har respekt for, men det viktigste var likevel å oppdage at landets 17- og 18-åringer relaterer til det jeg skriver, at det betyr noe for dem. Jeg pleier ikke bry meg om slike ting, for jeg kan ikke ha noe ansvar for folks lesninger, men ble overrasket over hvor betydningsfullt jeg synes det var den dagen. Jeg tror det handler om at de kom til dette uten strategi og fordommer og tilhørighet. De hadde simpelthen bare lest noe de opplevde var verdifullt.

Se film fra utdelingen her.

Emanuelsen vokste opp på Tromøya utenfor Arendal og gikk på Tyholmen videregående skole. Hva leste du da du gikk på videregående?

-Da jeg gikk på Tyholmen videregående skole i Arendal, var jeg veldig opptatt av Dostojevskij, Hemingway og faktisk Torgrim Eggen – jeg leste alle hans bøker flere ganger. Jeg var nok en klassisk ung litteraturinteressert gutt. Noe var sikkert identitetsleting, men ikke alt. Jeg elsket disse bøkene, spesielt Dostojevskij ble viktig. Det høres kanskje dumt ut, men jeg kjente meg veldig igjen i hans personer og kampen om å være et godt menneske. I første klasse brøt jeg med Ten sing-kristendommen, og i andreklasse brøt jeg med Rage Against The Machine-sosialismen. På ett tidspunkt var jeg eneste medlem i EZLN-støttegruppa i Aust-Agder, samtidig som jeg spilte håndball hver helg, elsket båtrace og gikk rett fra medlemskap i avholdsorganisasjonen Juvente til … ja, altså … noe helt annet. Det var en travel tid, både ideologisk og hormonelt.

I takketalen under utdelingen sa Emanuelsen: «Jeg er utrolig takknemlig for dette. Som tenåring fylte jeg nettene med Donald-pocket og litteratur, og jeg hadde god bibliotekar, foreldre som hadde bokhyller og lot meg låne fritt og sist, men ikke minst en norsklærer som åpnet opp litteraturen for meg. Jeg er veldig stolt, glad og ydmyk.»

-Jeg trodde aldri norsklæreren min likte det jeg gjorde i stiloppgavene, men det må ha vært noe der, for i tredje klasse ville han at jeg skulle holde avslutningstalen for avgangselevene. Talen skrev jeg sammen med min faste skrivepartner på den tiden, Øystein, og vi to hadde mye glede av litteratur sammen. Læreren min utstrålte til tider en ekte interesse for litteratur. Han beskrev en opplevelse med Samuel Beckett, og jeg husker hvordan han hadde gått alene og sett et Beckett-stykke, og deretter gått ut i en regntung by, sett hvor forlatt og øde alt var, og opplevd at verden var tom og meningsløs. Men måten han beskrev det på opplevdes så meningsfull, fordi det hadde gjort så sterkt inntrykk på ham. Og jeg husker at jeg følte et slags slektskap med ham i det, i hvordan litteraturen kunne virke. Men dette har jeg ikke tenkt på før jeg fikk dette spørsmålet. For jeg husker også at jeg oppfattet ham som streng og gjerrig i lesningene sine. Vi leste Byens metafysikk av Rolf Jacobsen, jeg tror det var i russetiden. Da var han utelukkende på let etter en bekreftelse av sin egen tolkning, og han lot ikke min politiske analyse av øst- og vestmaktene i verden passere. Den gang tenkte jeg at han ikke så det jeg så, og det gjorde meg irritert. Men jeg har lest det samme diktet med mine elever, og ser at det ligger mye ferdighet i å kunne være presis, og sett svakhetene i min egen tolkning fordi den ikke forholder seg strengt til teksten. Det finnes gode og dårlige lesninger, og det bør 17- 18-åringer også få vite. Alt skal ikke ofres på leselystens alter. Jeg sa vel det etter jeg vant prisen også, det finnes to typer norsklærere. På den ene siden står de som sier at det ikke spiller noen rolle hva du leser, så lenge du leser. På den andre siden står de som er åpne for alt, men som også tør å la sin kunnskap og sine preferanser og vurderinger komme til syne. Jeg hadde heldigvis den siste.

Takketalen inspirerte litteraturkritiker Sofie Braut til å skrive denne kronikken. Hovedpersonen i «Fra jorden roper blodet» er Tallak. Hvordan ble han til?

-Han dukket opp som en person i en tekst jeg skrev, og jeg ble nysgjerrig på ham. Derfor stilte jeg meg selv spørsmålet: hva er hans historie, hvorfor er han her? Av og til er det heldigvis så enkelt.

Juryen snakker om enkeltsetninger og helhet; poesi og dramaturgi. Hvor viktig er enkeltsetningene? Har du en selv en favorittsetning.

-Alle mine setninger er favoritter, om ikke ville de ikke stått i boken. Det er nok av setninger som ikke ble med.

Juryen sier at boken er «Den er intens, spennende, vond, vakker og gripende.» Den er poetisk samtidig som de måtte lese videre. Hva er de viktigste grepene du har gjort for å skape denne spenningen?

-Jeg tror spenning oppstår i bøker hvor du bryr deg om personene. Det finnes masse dramaturgiske grep og tips, selvfølgelig, og populærlitteraturen og skrivekursene er full av dem, det er bare å forsyne seg for den som vil. Men klarer du å skrive frem en person som leserne bryr seg om, kan du nesten gjøre hva som helst.

Tittelen er tatt fra fortellingen om Kain og Abel i Bibelen. Tallak er sammenlignet med Tusten i Fuglane av Tarjei Vesaas. Og kritikere har sammenlignet deg med amerikanske forfattere som Cormac McCarthy. Hvilke litterære slektskap har Fra jorden roper blodet?

-Jeg er usikker på dette med litterært slektskap. Jeg synes selv ikke det ligner på noe av det som nevnes, og forfatterne som nevnes er heller ikke spesielt viktige for meg. Slike litterære slektskap er nok viktigere for kritikere og litteraturforskere enn for forfattere. For selv om sammenligningene er hyggelige, er de jo først og fremst sammenligninger … Og prøver du å ligne på noen andre, eller skrive en bok en annen kunne skrevet, kan du vel heller bare finne på noe annet? En forfatters berettigelse er at han eller hun skriver noe som ingen andre kunne skrevet.

Hva vil du med boken?

-Det høres kanskje rart ut, men alt jeg vil er å skrive gode bøker.

Hvordan jobber du når du skriver?

-Jeg står opp og skriver til resten av familien våkner. Når hele familien har sovnet igjen, ligger jeg i sengen og forsøker å gjenskape romanuniverset inne i hodet, og forhåpentligvis får jeg skrevet ned en ide før jeg sovner. Så begynner det på nytt neste morgen.

Har du noen skrivetips til ungdommen?

-Det eneste skrivetipset som er verdt noe, er dessverre veldig enkelt: les god litteratur og skriv så mye du klarer. Start i dag. Og så sier Charles Bukowski noe veldig sant i diktet So you wan’t to be a writer: “If it doesn’t come bursting out of you / in spite of everything, / don’t do it”. Det er nok dårlige bøker i verden.