Emily forever
«Det er synd på Emily» heter det om hovedpersonen i Maria Navarro Skarangers roman, og hun er nettopp av den typen mange har lett for å synes synd på. Hun er nitten år og jobber gravid, noe som gjør det tunge arbeidet på Kiwi stadig tyngre. Den småkriminelle barnefaren Pablo har gått under jorden, så der er det ingen hjelp å få. Romanen skildrer Emilys daglige strev, men også hvordan hun blir sett av andre: av moren, av sjefen, av naboen, av politiet som prøver å finne Pablo – og av forfatteren som skriver henne frem, og som stadig griper inn i teksten, kommenterer og stiller spørsmål. Slik blir dette ikke bare en lydhør og observant roman om en oversett ungjente, men en kunstnerisk fintfølende meditasjon over hvor mye vi egentlig kan vite om hverandre.
Nominasjonsjuryens begrunnelse
Legg inn din anmeldelse
Foreningen !les forbeholder seg retten til å godkjenne og redigere anmeldelser. Anmeldelsene vil kunne bli sitert/brukt av Foreningen !les i andre sammenhenger. Epostadressen blir ikke vist offentlig. Les om hvordan skrive en anmeldelse her.
Edith Amalie Lindtner
Skrevet 17. februar 2022 av Edith Amalie Lindtner på Langhaugen VGs
Om å være Emily for alltid
Boken Emily forever er forfatter Maria Navarro Skarangers tredje bok. Etter debuten i 2015 med Alle utlendinger har lukka gardiner ble Skaranger nominert til Tarjei Vesaas ´debutantpris. Hennes oppvekst på Romsås i Oslo Øst kommer tydelig frem i bøkene. Hun skriver om «østkant»-problemer på en troverdig måte, dette gjelder også i Emily forever.
I boken møter vi Emily på 19 år, som er gravid og jobber på den lokale KIWI butikken. Emily bor i en liten leieleilighet, i en blokk på Oslos Østkant. Den småkriminelle barnefaren har nylig forlatt henne, og bortsett fra en noe ressurssvak mor står Emily veldig alene. Emily er fattig, men ikke bare i fordi hun har lite penger. Hun står på utsiden av samfunnet og forholder seg stort sett kun til «trash-TV» og kundene på KIWI. Menneske hun møter er ikke mange, og impulsene er få. Emily er ressurssvak, men likevel aner vi hele tiden et håp. Hva vi skal håpe på er mer uvisst.
Fortellerstemmen har en sentral funksjon i denne boken. Det er en autoral forteller, som gjennom boken gradvis lærer Emily å kjenne. Det vises godt allerede i første avsnitt: «(…)Emily (Em? Eller Emma, kanskje?) våkner med lyset.» Her kommer det frem at Emily kalles for Em, og det fortsettes resten av boken. Fortelleren er skarp, empatisk men mer enn alt til stede. Det er som om vi står med kikkert og ser på Em sitt liv i et nabovindu. Tempoet i fortellingen, følger tankene til fortelleren.
«..som hun har kjøpt med NAV-pengene sine (NAV-penger er ikke ekte penger, så ikke vær glad, Emily, snart begynner barnet ditt å skrike)».
Jeg synes dette grepet er genialt. Em er så nær at vi blir glade i henne, men samtidig er hun uforståelig og litt uforutsigbar. I tillegg er fortellerens kommentarer, både morsomme og observante.
«Hun bruker mange minutter og timer på å ligge i senga og stirre inn i veggen, (…) Hun skrur på TV-en med engang hun våkner (..) god-morgen-programmet med kokken som steker et stort hvitt fiskestykke gjør at tankene hennes hopper ut av verandaen og lander med et pang på asfalten før de forsvinner.»(s.8)
Em sin sitasjon kan fremstå ganske stakkarslig. Fordi vi som unge privilegerte i dag har en forventing om å ha en retning, og i søken etter dette blir vi retningsløse. Et privilegium Emily ikke har. Emily er «stuck» på 15. kvm med baby som skriker.
Dette er en bok om problemer mange unge kvinner nok kan relatere til, men som sjeldent kommer til utrykk i bøker og filmer. I motsetning til for eksempel kvinneskikkelse «Julie» fra Joackim Triers Verdens verste menneske handler problemene i Emilys liv først og fremst om ressursmangel. Dette kommer til utrykk i hvordan Emilys mor stadig kommer for å rydde, for at barnevernet ikke skal ta fra henne ungen. Skildringen er en stor kontrast til Julie som er retningsløs og drukner i et hav av muligheter. Emily har retning, men er på en vei hun ikke selv har valgt. En vei som stadig ligner mer på sin mors, noe hun virker håpløst klar over. Moren prøver å hjelpe, fylt av frykt for at Em skal ende opp som henne.
Dette er en bok om en gravid 19 åring, men det er ikke dette en bok om å få barn. Em er ensom, fattig og trøtt, både før og etter fødsel. Emily forever handler om være nettopp det – for alltid. For alltid på Romsås, for alltid den samme. Boken skildrer mennesker som ikke lever etter middelklassens mål om individets utvikling, med en varme og sjarme som gjør det å jobbe på KIWI litt mindre trist enn samfunnet skal ha det til.
Edith Amalie Lindtner
Skrevet 17. februar 2022 av Edith Amalie Lindtner på Langhaugen VGs
Om å være Emily for alltid
Boken Emily forever er forfatter Maria Navarro Skarangers tredje bok. Etter debuten i 2015 med Alle utlendinger har lukka gardiner ble Skaranger nominert til Tarjei Vesaas ´debutantpris. Hennes oppvekst på Romsås i Oslo Øst kommer tydelig frem i bøkene. Hun skriver om «østkant»-problemer på en troverdig måte, dette gjelder også i Emily forever.
I boken møter vi Emily på 19 år, som er gravid og jobber på den lokale KIWI butikken. Emily bor i en liten leieleilighet, i en blokk på Oslos Østkant. Den småkriminelle barnefaren har nylig forlatt henne, og bortsett fra en noe ressurssvak mor står Emily veldig alene. Emily er fattig, men ikke bare i fordi hun har lite penger. Hun står på utsiden av samfunnet og forholder seg stort sett kun til «trash-TV» og kundene på KIWI. Menneske hun møter er ikke mange, og impulsene er få. Emily er ressurssvak, men likevel aner vi hele tiden et håp. Hva vi skal håpe på er mer uvisst.
Fortellerstemmen har en sentral funksjon i denne boken. Det er en autoral forteller, som gjennom boken gradvis lærer Emily å kjenne. Det vises godt allerede i første avsnitt: «(…)Emily (Em? Eller Emma, kanskje?) våkner med lyset.» Her kommer det frem at Emily kalles for Em, og det fortsettes resten av boken. Fortelleren er skarp, empatisk men mer enn alt til stede. Det er som om vi står med kikkert og ser på Em sitt liv i et nabovindu. Tempoet i fortellingen, følger tankene til fortelleren.
«..som hun har kjøpt med NAV-pengene sine (NAV-penger er ikke ekte penger, så ikke vær glad, Emily, snart begynner barnet ditt å skrike)».
Jeg synes dette grepet er genialt. Em er så nær at vi blir glade i henne, men samtidig er hun uforståelig og litt uforutsigbar. I tillegg er fortellerens kommentarer, både morsomme og observante.
«Hun bruker mange minutter og timer på å ligge i senga og stirre inn i veggen, (…) Hun skrur på TV-en med engang hun våkner (..) god-morgen-programmet med kokken som steker et stort hvitt fiskestykke gjør at tankene hennes hopper ut av verandaen og lander med et pang på asfalten før de forsvinner.»(s.8)
Em sin sitasjon kan fremstå ganske stakkarslig. Fordi vi som unge privilegerte i dag har en forventing om å ha en retning, og i søken etter dette blir vi retningsløse. Et privilegium Emily ikke har. Emily er «stuck» på 15. kvm med baby som skriker.
Dette er en bok om problemer mange unge kvinner nok kan relatere til, men som sjeldent kommer til utrykk i bøker og filmer. I motsetning til for eksempel kvinneskikkelse «Julie» fra Joackim Triers Verdens verste menneske handler problemene i Emilys liv først og fremst om ressursmangel. Dette kommer til utrykk i hvordan Emilys mor stadig kommer for å rydde, for at barnevernet ikke skal ta fra henne ungen. Skildringen er en stor kontrast til Julie som er retningsløs og drukner i et hav av muligheter. Emily har retning, men er på en vei hun ikke selv har valgt. En vei som stadig ligner mer på sin mors, noe hun virker håpløst klar over. Moren prøver å hjelpe, fylt av frykt for at Em skal ende opp som henne.
Dette er en bok om en gravid 19 åring, men det er ikke dette en bok om å få barn. Em er ensom, fattig og trøtt, både før og etter fødsel. Emily forever handler om være nettopp det – for alltid. For alltid på Romsås, for alltid den samme. Boken skildrer mennesker som ikke lever etter middelklassens mål om individets utvikling, med en varme og sjarme som gjør det å jobbe på KIWI litt mindre trist enn samfunnet skal ha det til.