Aubert: – En hyggelig overraskelse å vinne!

Vinner: Marie Aubert ble i mars tildelt Ungdommens kritikerpris for romanen, «Voksne mennesker» (Forlaget Oktober). Foto: Vibeke Røgler/Foreningen !les.

Den nylige vinneren av Ungdommens kritikerpris, Marie Aubert, trodde ikke at en bok om en småbitchy førtiåring ville treffe over tjue år yngre lesere.

Auberts romandebut, Voksne mennesker (Oktober 2019), har blitt en stor suksess. Den har fått strålende kritikker er hjemme og i Danmark og Sverige, og til nå har ni land sikret seg rettighetene til boka. I Voksne mennesker møter vi barnløse Ida som skal feire morens 65-årsdag på familiehytta. Med på hytteturen er morens kjæreste, Stein, lillesøsteren Marthe, hennes samboer, Kristoffer, og hans datter, Olea. Alt ligger an til en trivelig helg, men idyllen slår sprekker. I fjor høst ble boka nominert til Ungdommens kritikerpris 2020 av en nominasjonsjury fra Norsk kritikerlag. Syv juryklasser i videregående skole leste i løpet av fire måneder de nominerte bøkene og kåret en vinner 12. mars. At det var hennes bok som skulle gå helt til topps og bli ungdommens favoritt i samme heat som flere etablerte forfattere, deriblant Jon Fosse, Tiril Broch Aakre, Øyvind Rimbereid og Matias Faldbakken, kom som et lite sjokk på den ferske vinneren.

– Det var en utrolig hyggelig overraskelse! Det var mange gode bøker nominert i år, og jeg tenkte på forhånd at en historie om en ensom og småbitchy førtiåring med tikkende biologisk klokke kanskje ikke ville slå an så sterkt blant lesere som var tjue år yngre. Så det var veldig fint å høre at den faktisk traff likevel, og at mange av leserne i juryklassene sa at de kjente seg igjen i boka. Det er jo egentlig det som er det fine med fiksjon, at man blir engasjert i folk som ikke ligner noe særlig på en selv, sier Aubert.

Ville skildre en livskrise
I elevjuryens begrunnelse kan vi blant annet lese at «boka viser fram mørke sider av typiske familierelasjoner, og hvordan mangel på omsorg får fram irritasjon og sjalusi i et menneske. Det føles ekte. Likevel er det ikke bare en dyster bok, men en bok som også får fram en god latter. Og den gir oss innsikt i en verden vi ennå ikke har opplevd. Voksne kan faktisk oppføre seg som barn.» Aubert er enig i at boka skildrer voksne mennesker som ikke oppfører seg så veldig voksent, men at den også diskuterer hva det vil si å være voksen.

– Hva er det som konstruerer voksen-identiteten? Er det å ha en egen familie eller finnes det andre måter å være voksen på? sier hun og tror livskrisa Ida går gjennom er noe mange føler på i dagens samfunn:

– Jeg bruker alltid noe fra mitt eget liv når jeg skriver, men boka består mest av ting jeg har funnet på. Jeg er like gammel som Ida, og i denne alderen ser jeg mange rundt meg som strever med store og små livskriser – det er en sånn alder da ting kjennes enten litt for seint eller nesten for seint. Det hadde jeg lyst til å skrive om. Men det er absolutt ikke en selvopplevd historie, det er mer sånn at jeg har kjent på noen av de samme følelsene som driver handlingen, og så skrur jeg det til noen hakk når jeg skriver.

Hva var bakgrunnen for at du ville skrive om en slik hovedperson?

– Jeg hadde lyst til å skrive om en singel, barnløs, litt ensom førtiåring som både savnet nærhet og slet med å finne voksenidentiteten sin. Uten å gjøre henne latterlig eller småkomisk, men fortelle om hennes savn og sinne og sårhet på en måte som gjorde at det gikk an å kjenne seg igjen i henne. Ida vet kanskje ikke selv alltid hva hun virkelig føler, tror jeg, eller hvorfor hun handler som hun gjør. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor man er sjalu, fiendtlig eller hvorfor vi kan nyte å såre andre, det handler ofte om ting som ligger så dypt at vi ikke helt skjønner det, sier Aubert og påpeker:

– Jeg er ganske fornøyd med å ha lagd noen personer det går an å kjenne seg igjen i. Skrivemåten min tror jeg vel først og fremst preges av at jeg er opptatt av psykologi og relasjoner, det som er i fokus er hva som foregår mellom folk og inne i folk.

Søskenkonflikt i trange kulisser
Et viktig tema i Voksne mennesker er forholdet mellom Ida og Marthe. Søskenrelasjoner kan være utfordrende, noe Aubert også ville synliggjøre da hun skulle beskrive forholdet mellom søstrene.

– Jeg har vokst opp som enebarn, og fikk en søster først da jeg var nitten og hadde flyttet hjemmefra. Det ligner jo ikke helt på søskenforholdet i boka, men noen av følelsene kjenner jeg igjen likevel. Søsken er for de fleste av oss de lengste relasjonene vi har gjennom livet. Det er samtidig en relasjon vi ikke har valgt selv. Som søsken kjenner man hverandre veldig godt, men vi liker jo ikke alltid hverandre like godt, og rollene vi har vokst inn fra vi var små kan være nesten umulige å komme ut av. Alt det der synes jeg er spennende å skrive om. Jeg tror en god del søsken har det sånn som Ida og Marthe har det med en masse underliggende greier og konflikter som er så gamle at man nesten ikke skjønner selv hva det handler om, og som kommer ut som små stikk når man er sammen, sier hun.

En hyttetur på Sørlandet ble et sentralt punkt for Aubert å plassere handlinga og hovedpersonene i.

– En hytteferie er jo en sånn klaustrofobisk setting der familiemedlemmer kommer veldig tett på hverandre, og der det er lett at det bobler over med de konfliktene som ligger der fra før. I tillegg har Ida og Marthe sterke følelser for hytta, den representerer både barndommen deres og de ulike rollene de to søstrene har hatt. Marthe har begynt å bruke hytta på en «voksen» måte, hun pusser opp og tar den i bruk, mens Ida fortsatt sover på det minste rommet og ikke helt har funnet voksenrollen sin.

Mange av elevene som leste Voksne mennesker lurer på om det kommer en oppfølger. Hva kan du røpe?

– Vi får se! Jeg har ikke planer om det foreløpig, men det kunne vært spennende å se hvordan det går videre med Ida, Marthe og Kristoffer. Jeg ser i hvert fall for meg at Ida får et mer vennskapelig forhold til Stein, og at de tar en øl og legger et puslespill sammen av og til.

Utdeling: På grunn av koronasituasjonen ble den opprinnelige utdelingen av Ungdommens kritikerpris avlyst. En alternativ utdeling ble arrangert på Bleiker vgs. Her er Aubert sammen med juryklassen fra skolen. Foto: Vibeke Røgler/Foreningen !les.

Provoserende karakterer
De unge leserne la i sin begrunnelse vekt på at Ida «kan oppfattes som usympatisk og frekk», samtidig som de erkjente at de fikk medfølelse for henne fordi hun «handler ut ifra gjenkjennelige følelser for oss som ungdommer. Hovedpersonen ønsker å bli sett, og lengter etter kjærlighet.» Aubert sier at hun ikke bevisst skriver frem karakterer som skal provosere leserne, men at hun er opptatt å vise kompleksiteten i mennesker.

– Når jeg skriver, prøver jeg å skildre folk uten å se verken for mye opp til dem eller ned på dem. Jeg har lyst til å vise fram både de gode og de mindre gode sidene ved folk, særlig hvordan vi ikke alltid vil hverandre vel, selv om vi vet at vi burde ville det. Jeg prøver ikke å gjøre leserne provosert, men det kan kjennes ganske frustrerende å lese om folk som liksom blir fanget av seg selv, og ikke klarer å komme ut av en destruktiv dynamikk. Ekstra mye når man kjenner seg litt igjen i det, sier hun og fortsetter:

– Denne fortellingen ser vi ganske ufiltrert gjennom Idas blikk, og den frustrasjonen hun har i bånn får farge mye av det hun opplever – Marthe blir ekstra irriterende barnslig, moren blir ekstra irriterende overbeskyttende, sånn som man gjerne kan kjenne det når man er presset inn på familien sin på litt for liten plass, og ikke er i så bra humør selv. Men det betyr jo ikke at Ida har rett!

Men nettopp det at Ida er ganske velfungerende og feilbarlig, tror Aubert gjør at så mange lesere finner noe gjenkjennelig i henne. Hun hadde også et klart bilde av hvordan dømmekraften til Ida skulle utfordres utover boka.

– Jeg hadde hele tida tenkt å skyve Ida litt og litt nærmere en moralsk gråsone og la henne tråkke over noen grenser, men jeg hadde ikke planlagt nøyaktige hvordan det skulle skje. At hun skulle prøve seg litt på Kristoffer på en eller annen måte hadde jeg ganske tidlig i bakhodet, men etter hvert trakk jeg inn relasjonen til Olea mer og mer, og da var det nødvendig at Ida gjorde noe litt utilgivelig i forholdet til henne også. Jeg ville også at Ida skulle bli «avslørt» og måtte konfronteres med sin egen skam.

At boka slutter brått, var det flere elever som påpekte. Visste forfatteren hvordan historien skulle ende da hun starte å skrive romanen?

– Jeg vet egentlig aldri hvordan det skal ende når jeg begynner å skrive. Men etter hvert kom jeg fram til at jeg hadde lyst til å slutte med at Ida var alene på hytta, at hun liksom skulle ha tapt alt og måtte begynne på nytt, sier Aubert.

Vanskelige valg
Aubert debuterte som forfatter med novellesamlinga, Kan jeg bli med deg hjem, på Oktober forlag i 2016. Voksne mennesker er hennes andre utgivelse, men første roman. Hvor lang tid brukte hun på å skrive den, og hvordan jobber hun som forfatter?

– Jeg har full jobb det meste av året og skriver i friperioder og i helger og på kvelder, så det er vanskelig å si hvor mye effektiv tid jeg har brukt til sammen – men det gikk halvannet år fra jeg begynte på historien og til boka kom ut. Jeg har bare skrevet noveller tidligere, og det vanskeligste med å skrive roman var at jeg kunne gjøre absolutt hva som helst. Når du skriver noveller, er premisset at det ikke skal være så langt – da må du tilpasse fortellingen etter det, du kan ikke være så utbroderende, du må komme til handlingen fort. Da jeg skulle skrive roman, måtte jeg finne ut av om jeg skulle ha én forteller eller flere, om handlingen skulle foregå over lang tid eller bare noen dager, om det skulle være tilbakeblikk eller ikke. Jo flere valg man må ta, jo vanskeligere er det. Det gjelder i grunnen ikke bare for bøker, men generelt i livet, sier hun.

– Noen forfattere bestemmer fra start hvordan historien skal utvikle seg, men jeg har som regel bare et omriss, og forandrer masse underveis. Jeg starter med en liten situasjon jeg kan se for meg og som gjør meg nysgjerrig på hva som kan skje – for eksempel to søstre med vanskelig relasjon er på hytta sammen, den ene har barn og den andre ikke – og så begynner jeg å skrive og liksom leter meg fram til hva som er den mest spennende historien å fortelle. Jeg skriver masse som jeg ender med å ikke bruke, og jeg gjør om på teksten mange, mange ganger, legger hun til.

Nærmere 200 ungdommer i videregående skole deltok i kåringen av Ungdommens kritikerpris 2020. Elevene har lest og diskutert åtte kritikerroste voksenbøker i løpet av en begrenset periode. Som ungdom selv, leste Aubert omtret alt hun kom over.

– Det var stort sett å lese jeg gjorde, når jeg ikke var på skolen eller sammen med venner. Det her var jo før mobiltelefoner, internett og sosiale medier, så jeg hadde sikkert mye bedre tid. Samtidslitteratur, klassikere, husmorporno (Hulebjørnens klan), tegneserier, absolutt alt gikk ned. Sukk, det var tider.

Hva gjorde du da du var ferdig på videregående?

– Jeg gikk et år på folkehøyskole, og så studerte jeg en stund, i Oslo, Bergen og Volda. Jeg har studert litteraturvitenskap, musikkvitenskap og journalistikk, og jobbet som journalist noen år. Nå jobber jeg med kommunikasjon i Kagge forlag, som ikke er samme forlag som jeg gir ut bøker på, det er ikke så vanlig.

– Har du noen tips til ungdom som vil skrive?

– Skriv mye. Skriv om det du synes er gøy å skrive om. Og tillat deg selv å skrive dårlig! Det er veldig vanlig å tenke at det må bli veldig bra med en gang, og så blir man motløs når det ikke blir det. Men den eneste måten å skrive bra på, er å drite i å være selvkritisk i starten og bare skrive dårlig. Så blir det bra etter hvert.

– Til slutt, har du noen bokanbefalinger?

– Hvis jeg var 16-19 år nå, ville jeg lest Sånn mister du henne av Junot Diaz, Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead, Juleoratoriet av Göran Tunström, Hotell New Hampshire av John Irving, Gjøre godt av Trude Marstein og Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg.

Av Ole I.B. Storø
Foreningen !les
ole@foreningenles.no

NB! Det opprinnelige utdelinga av Ungdommens kritikerpris ble i år avlyst på grunn av koronasituasjonen. En alternativ utdeling ble arrangert hos en av juryklassene ved Bleiker videregående skole i Asker. Spørsmålene i dette intervjuet er basert på spørsmål elevjuryen hadde planlagt å stille Marie Aubert under forfattermøtene i forkant av utdelingen.