Humor og misnøye – intervju med Nina Lykke

«Fantastisk, uvirkelig og veldig uventet», sier Nina Lykke når hun blir spurt om hvordan det var å vinne Ungdommens kritikerpris. Nina var nominert for andre gang. Og det var med romanen Nei og atter nei hun vant.

– Om jeg trodde jeg skulle vinne? Nei og atter nei. Hadde jeg hatt en mistanke om noe slikt, ville jeg tatt på meg finere klær, og ikke minst ville jeg forberedt en skikkelig takketale. Jeg har vært nominert tidligere, både til denne og til andre priser, men aldri vunnet noen av dem, og hadde derfor – på en måte – vent meg til å være «always the bridesmaid, never the bride». Og det er selvsagt da det skjer!

160 ungdommer i videregående skole utgjorde juryen som kåret Nei og atter nei til vinner av Ungdommens kritikerpris 2017. Hele juryen var til stede under utdelingen, og det var også Vigdis Hjorth, Gro Dahle og de andre nominerte forfatterne.

Hva betyr det å vinne nettopp denne prisen?

-Å vinne denne prisen betyr utrolig mye for meg. UKP er ikke en slik pris der en liten jury har tatt en avgjørelse bak lukkede dører. Bak UKP står det en hel hær av elever, lærere, hele Foreningen Les, og etter at ungdommene har lest alle disse bøkene gjennom vinteren, har de blant disse solide forfatterskapene valgt seg ut MIN bok. Meget smigrende, for å si det mildt.

Midtlivskrise

Mange tenker at «Nei og atter nei» er en «Midtlivskrise-bok». Er den det?

– Ja, på mange måter er den det. Men livet er fullt av kriser. Mange av de som har stemt fram denne boken står sikkert midt i en av sine egne livskriser, det gjorde i hvert fall jeg da jeg var på samme alder.

Er du overrasket over at ungdommene liker den så godt?

– Ja, først ble jeg jo det. Jeg hadde ikke trodd at en roman om tre – mer eller mindre – middelaldrende mennesker skulle slå an hos ungdommer. Jeg trodde nok heller ikke at skildringen av de to sønnene skulle falle i god jord. Men da jeg leste begrunnelsen for pristildelingen, forsto jeg litt mer. For meg har dessuten det å lese om mennesker i helt andre livssituasjoner, aldre, raser og kjønn enn meg selv, ofte gitt store leseropplevelser, i tillegg til, paradoksalt nok, gjenkjennelse.

Før selve utdelingen møtte de nominerte forfatterne elevene i juryen. Etter måneder med lesing og diskusjoner fikk elevene spørre forfatterne om alt de lurte på.

Leste ungdommene boken din annerledes enn andre lesere?

– Både ja og nei. Mens mange eldre lesere har sagt at de kjenner seg igjen i bokens handling som helhet, var mange av ungdommene interesserte i uttalelsen først i boken: «Hva er vitsen med å slite og jobbe…». Dette spørsmålet om hva som egentlig er vitsen med alt sammen, er nok noe alle kan kjenne seg igjen i. Det er et skremmende spørsmål, for det finnes ikke noe enkelt og entydig svar på det.

Generasjonskritikk

Ungdomsjuryen mente det var svært vellykket med tre fortellerstemmer. I juryens begrunnelse står det: «Ved å la tre personer fortelle tre sider av samme sak oppleves historien nyansert. Livet er ikke svart hvitt. Det er viktig å se mange sider av en sak, og ha empati med de man ikke liker.»

Les juryens begrunnelse her.

Hvorfor valgte du å gi ordet til tre personer?

– Fordi jeg selv er veldig splittet, og er ofte enig med alle (og ingen). Å leve meg inn i tre forskjellige mennesker var derfor veldig tilfredsstillende. Ble man lei av den ene, kunne man alltids skrive litt om den andre og tredje. Dessuten liker jeg å lese slike historier selv, der fortellersynspunktet forandrer seg.

En annen ting juryen trakk fram var generasjonskritikken. Ungdommene mener du kritiserer tre generasjoner. Dem selv, foreldregenerasjonen og besteforeldrene. Mye kritikk her. Er det en generasjonskritikk eller en samfunnskritikk? Hva vil du med dette?

– Jeg mener egentlig ikke å kritisere, i den forstand at det finnes en fasit. Altså, hvis du bare oppfører deg ordentlig så vil det ikke skje deg noe vondt. For det tror jeg ikke noe på. Onde ting skjer med gode mennesker hele tiden, og omvendt. Når det er sagt synes jeg jo alle mennesker – inkludert meg selv – gjør mye rart. Jeg har en teori om at ingen egentlig blir voksne, de blir bare flinkere til å late som. Samtidig oppfører vi oss veldig bra, vi (i hvert fall de fleste av oss) går på jobb, betaler skatt, osv. Takket være all denne trofaste innsatsen, kommer bussene til tiden og det ligger nybakte brød i butikkene. Og samtidig går vi rundt med alt dette kaoset inne i oss. Dette er inspirerende.

Ungdommene tok selvkritikk på vegne av sin generasjon, og det ble ganske alvorlig for dem dette livet som foreldrene i boken ender opp i. Man kan vel si at satiren på denne måten har fungert. Eller?

– Hehe – ja! Men alle generasjonene kan ta selvkritikk her. De to guttene i boken er på en måte de mest uskyldige, de har jo ikke hatt tid til å lage noen skikkelige skandaler ennå, og er foreløpig, slik jeg ser det, mest et resultat av litt vel mye omsorg og service.

Humor og misnøye

Humoren trekkes fram i alle anmeldelser i aviser og på radio. Også ungdommene trakk fram humoren, men jeg synes de har et interessant poeng når de i begrunnelsen sier at «Romanen er mer tragisk enn morsom, men den bruker masse humor for å åpne opp de alvorlige temaene.» De opplever boken som trist. Er du enig?

– Ja, boka er jo ikke så munter akkurat, og samtidig er den et uttrykk for min egen humor, som nok er litt mørk av seg. Når jeg skriver tenker jeg ikke på at det skal være morsomt, men ofte har det hendt at når jeg leser gjennom det jeg selv har skrevet, ler jeg så jeg gråter, og det er vel nettopp det, at humoren har denne undertonen.

Et annet spørsmål som flere stilte var «Hvorfor er ingen fornøyde?» Ja, hvorfor er ingen fornøyde?

– Jeg tror det er menneskets lodd å ikke være fornøyde, i hvert fall ikke lenge av gangen. Det virker som om vi er født til å streve og arbeide, se resultater, og deretter finne nye mål. Denne egenskapen er vår styrke, og har brakt oss langt som art, men siden misnøye og rastløshet er et «biprodukt» av den samme egenskapen, er den samtidig også vår store svakhet, fordi den kan bringe oss opp i så mye uføre. Ikke bare utroskap og eventuell skilsmisse, men også misbruk av mat og rus, pengebruk, underholdning. De gamle dyrehjernene våre er sårbare, og ikke alle greier å holde balansen.

På forfattermøtene var det mange gode spørsmål fra elevene. Er det noen spørsmål du husker spesielt godt?

– «Hvor mye av dette er selvopplevd». Haha! Men det var en intens dag, og jeg husker at jeg både tenkte og sa ved flere anledninger, at dette var et godt spørsmål, men jeg husker dem dessverre ikke.

Fra idè til bok

Kan du si litt om hvordan du jobber som forfatter?

– Jeg skriver best om morgenen. Men ideer og innfall kan komme når som helst. Gjerne når jeg kjeder meg, f.eks. på lange bussturer. Jeg skriver dagbok nesten hver dag, og da skriver jeg gjerne om der det ‘brenner’, altså de hendelsene som har opprørt meg mest i det siste, og så gror det gjerne videre derfra. Det betyr ikke at jeg skriver selvbiografisk, men heller at små episoder jeg opplever eller hører om eller er vitne til – f.eks. en tur med T-banen, eller en telefonsamtale – kan utvikle seg. For hvis jeg beskriver denne T-baneturen eller telefonsamtalen grundig og detaljert nok, utvikler det seg ofte til noe mer, og blir til en historie, eller en del av en roman.

Det var nettopp dette som skjedde med den lille episoden med hunden, i begynnelsen på et av kapitlene om Jan. Jan står på en T-banestasjon og får øye på en gammel hund og en hvalp, og noterer seg kontrasten mellom dem.

Noen år før, hadde jeg selv stått på Majorstua T-banestasjon i Oslo, og først sett en gammel hund komme luntende, trett og sliten, og like bak ham kom en liten hvalp dansende, den småbjeffet og lot seg hisse opp og begeistre av alt den så.

Kontrasten mellom de to dyrene var hjerteskjærende, hele situasjonen ble for meg et bilde på livet og døden og alt i mellom. Så skrev jeg det ned i notisboken eller på telefonen, og senere skrev jeg det ut i dagboken, uten å tenke på hva jeg skulle bruke det til. Men flere år senere, da jeg skulle skrive om Jan, fant jeg igjen episoden og så at den passet godt på det han gikk gjennom.

 

Skrevet av Bjarte Bakken, Foreningen !les