Nominasjonsjuryens begrunnelser
Nominasjonsjuryen til Ungdommens kritikerpris har bestått av kritikerne Thea Baugstø, Leif Bull og Maya Troberg Djuve. Her er juryens begrunnelser for de åtte nominerte bøkene.
Carl Frode Tiller: Flukt, Aschehoug
Carl Frode Tiller fikk den prestisjefylte Tarjei Vesaas’ debutantpris for Skråninga (2001). Siden har han mottatt flere priser for forfatterskapet, blant annet for Innsirkling–trilogien (2007-14). Romanene hans er ikke spesielt lyse, men dyptborrende og skarpe, og ikke uten mørk humor. Relasjonene mellom de aller nærmeste er et sentralt tema, og ikke minst kommunikasjonen mellom dem; den direkte og den indirekte. Både de spisse kommentarene og de skjulte budskapene og anklagene innsirkles på mesterlig og gjenkjennelig vis. Så også i årets roman Flukt. Her mister et ektepar sønnen Johannes – en litt annerledes, «jentete» og isolert gutt. Hva som har skjedd med tolvåringen er ett av flere (såre) momenter som driver leseren fremover i romanen, som har en dristig form: Situasjoner, karakterer og virkeligheter glir over i hverandre. Dét krever en oppmerksom leser. Men den som lar seg gli med, flyte med i det melodiøse språket og akseptere det som hender, får en helt spesiell opplevelse.
Monica Isakstuen: Mine venner, Gyldendal
Det koker når Monica Isakstuen dissekerer venninneforhold i romanen Mine venner. Bare åpningen gir leseren bakoversveis. Fortelleren er rasende. Situasjonen som utløser raseriet og alt som bor i raseriet – sorg, skam, angst og selvbebreidelser – er bruddet med en venninne. De to har vært uadskillelige, det har vært dem mot røkla. Krisen kommer da fortelleren beslutter å bli hos kjæresten, til tross for at venninnen har brukt timevis på «å støtte deg ut av det jævlige forholdet». Bruddet utløser et skred i romanen. Skjønt roman og roman. Boka er mer som et dramatiserende prosadikt med islett av gresk tragedie. Den er i store deler dialogdrevet og belyser treffsikkert venninne-maskineriet av forventninger og forpliktelser, ytelser og gjenytelser, bekjennelsestyranni og maktbalanse. Eksperimenteringsvilje, kraft og temperatur gjør Mine venner til en morsom og ekstraordinær hybridroman.
Kari Saanum: Sorgsanger, Oktober
Av og til leser man noe som river skikkelig i hjertet. Sorgsanger av Kari Saanum er en slik bok. Det handler om å miste noen man er glad i. Dikt-jeget er en voksen kvinne som opplever å bli alene «i det rommet som er oss», da ektemannen dør av kreft. Veien frem mot døden – frykten og avstanden, sorgen og de små lysglimtene – formidles på åpent og tilgjengelig vis i diktsyklusen, som også skaper bevegende bilder av tenåringsbarnas reaksjoner. Saanum viser frem sorgen som en både allmenn og dypt personlig hendelse/katastrofeopplevelse i et menneskeliv. Med enkle virkemidler omformer hun en kompleks erfaring til finstemte, klare dikt, uten at det blir flatt eller banalt. Derimot er Sorgsanger raus og inkluderende diktekunst, der takt- og rytmeskift presist fanger og formidler tapets vesen.
Ingvild H. Rishøi: Stargate. En julefortelling, Gyldendal
Ronja og Melissa er søstre; de bor på Tøyen med faren sin. Han er alkoholiker, men i en nykter periode får han jobb som juletreselger, og en liten stund er alt på stell, med mat i kjøleskapet og betalte regninger. Men da faren ramler utpå igjen, tar storesøster Melissa over jobben med å selge juletrær. Snart går det også opp for de to at lillesøster Ronja kan hjelpe til, uten at sjefen merker det. Barnearbeid er jo ikke lov, men folk blir så rause mot barn i julestria. Det gjelder bare å holde det gående uten at sjefen aner mistanke, uten at politiet eller barnevernet blandes inn. Rishøi har siden debuten i 2007 markert seg som en av landets fremste novellister, og hun tar med seg mye novellistisk renskåren minimalisme inn i sin første roman. Stargate et intet mindre enn et hverdagsrealistisk eventyr, magisk og fortettet.
Maria Navarro Skaranger: Emily Forever, Oktober
«Det er synd på Emily» heter det om hovedpersonen i Maria Navarro Skarangers roman, og hun er nettopp av den typen mange har lett for å synes synd på. Hun er nitten år og jobber gravid, noe som gjør det tunge arbeidet på Kiwi stadig tyngre. Den småkriminelle barnefaren Pablo har gått under jorden, så der er det ingen hjelp å få. Romanen skildrer Emilys daglige strev, men også hvordan hun blir sett av andre: av moren, av sjefen, av naboen, av politiet som prøver å finne Pablo – og av forfatteren som skriver henne frem, og som stadig griper inn i teksten, kommenterer og stiller spørsmål. Slik blir dette ikke bare en lydhør og observant roman om en oversett ungjente, men en kunstnerisk fintfølende meditasjon over hvor mye vi egentlig kan vite om hverandre.
Kristian Klausen: Anne F., Cappelen Damm
Hvordan skape litteratur av holocaust som ikke trivialiserer eller sentimentaliserer denne forbrytelsen mot menneskeheten? Det er et spørsmål Kristian Klausen nærmer seg på en uventet måte: ved å flytte historien om Anne Frank fra Amsterdam til Drammen. Til tross for tittelen Anne F., er det Annes far Otto som opptar romanens sentrale rolle. Han merker de stadig strengere tiltakene fra okkupasjonsmakten, han hører ryktene om leirene i Polen, og skjønner at familien er i fare. Noen ariske venner med tilknytning til motstandsbevegelsen tilbyr dem et skjulested på loftet sitt. Men hvor lenge kan en familie leve i skjul på denne måten? Både i språk og handling blander Klausen det hverdagslige og konkrete med det underliggjorte, det dokumentariske med det fabulerende. Uten store fakter beveger han seg mot familien Franks deportasjon til Auschwitz i en roman som viser oss historiske kjensgjerninger fra en ny vinkel, og som tvinger oss til å reflektere over Norges forhold til jødeutryddelsen både under og etter krigen.
Karin Haugane: Våre heroiske liv, Gyldendal
Karin Haugane har i en årrekke etablert seg som en av våre mest sentrale lyrikere, og med årets diktsamling, Våre heroiske liv, viderefører hun de tematiske linjene fra sitt usedvanlig sterke forfatterskap. “Jeg drar opp røttene til barndommens liv”, lyder første strofe i første dikt (en sonett), og i de påfølgende diktene blir også leseren bedt om å utføre dette minnearbeidet, denne utgravningen. Det er et arbeid uløselig knyttet til naturen, til røttene og til skogen, og til årstidenes gjentagende syklus (som speiles i bokens fire deler). Gradvis avdekkes traumet, og det er et traume som står som sentrum i dikterjegets verdensorden: “Hjertet står og hogger, slår inn i brystet / Barnegråt fra det hvite huset tar ikke slutt”. Fornemmelsen av å lese en stor lyriker vekkes allerede fra første strofe.
Victoria Kielland: Mine menn, No Comprendo Press
Med sin tredje utgivelse befester Victoria Kielland sin posisjon som en av landets mest særegne unge forfattere, og Mine menn er som et språklig knyttneveslag. I en intenst sanselig og dypt suggererende prosa skriver Kielland frem et portrett av et menneske norsk samtidslitteratur sjelden har sett maken til. Det er som om leseren ikke har annet valg enn å puste i takt med henne, denne kvinnen som mot slutten av det nittende århundre drar fra Norge som Brynhild, og ankommer USA som Bella, senere Belle, som i Belle Gunness: en av USAs mest kjente kvinnelige seriemordere. Romanen er basert på virkelige hendelser, men er utpreget litterær, skrevet frem av en forfatter med stålkontroll over både språket og de menneskelige omkostningene språket kan formidle. Kanskje er dette årets mest ubehagelige roman – men for et privilegium det er å være i ubehaget!
Syv juryklasser i videregående skole skal nå i gang med å lese de nominerte bøkene. Vinneren av Ungdommens kritikerpris deles ut på Sentralen i Oslo 16. mars 2022.
Les pressmelding om de nominerte her
Kontakt:
Petra Helgesen
Prosjektansvarlig for Ungdommens kritikerpris i Foreningen !les
Tlf.: 977 82 805
Epost: petra@foreningenles.no
Ungdommens kritikerpris
Ungdommens kritikerpris er et samarbeid mellom Foreningen !les, Utdanningsforbundet, Norsk Kritikerlag og Den norske Forleggerforeningen. Ungdommens kritikerpris er en pris for norsk skjønnlitterær samtidslitteratur, delt ut av elever i videregående skole.
Les mer om Ungdommens kritikerpris her
Om Foreningen !les
Foreningen !les er en ideell medlemsorganisasjon som sprer leselyst og skaper lesere blant barn og unge. Foreningen ble etablert i 1997 og har 39 medlemsorganisasjoner fra hele bredden i bok-Norge. Foreningen er finansiert av medlemsorganisasjonene og mottar støtte fra blant annet Nasjonalbiblioteket og Utdanningsdirektoratet. Gjennom ulike tiltak når Foreningen !les årlig over 300 000 barn og unge, og nærmere 10 000 lærere og bibliotekarer. Alle tiltakene er gratis og nasjonale. Foreningen !les har tiltak i skolen og på andre arenaer, og står blant annet bak litteraturprisene Ungdommens kritikerpris, Uprisen og Bokslukerprisen, antologiene tXt, Rein tekst og Tid for ti, sakprosamagasinet Faktafyk, Lesekiosk og Bokstart. I 2017 fikk Foreningen !les bokbransjens hederspris, Gullegget. I 2021 ble Foreningen !les nominert til verdens største barnelitteraturpris, Astrid Lindgren Memorial Award (ALMA), for femte gang.