Vinnarintervju med Carl Frode Tiller

Ungdommens kritikerpris 2022 gjekk til romanen Flukt av Carl Frode Tiller. Forfattaren var ikkje tilstades i Oslo under prisutdelinga, men i dette intervjuet svarar han på nokre av dei mange spørsmåla juryklassane hadde.

Vinnarromanen fortel om ein julekveld der det sørgjande foreldreparet, Elisabeth og Sakarias, kjem i kontakt med den døde sonen sin, Johannes. Perspektiva flyt inn i kvarandre og språket har ein rytme og komposisjon som er inspirert av Bach sine fuger.

Flukt er den sjuande romanen Tiller har skrive, og den andre av romanane hans som har vore nominert til UKP. Føre gongen var i 2008. Då var han nominert for Innsirkling.

Kan du seie noko om reaksjonen din på å vinne Ungdommens kritikarpris?

– Det var overraskende. Men desto mer gledelig. Så jeg ble både stolt og glad.

Kva tenkjer du at Flukt kan fortelje unge vaksne? Trur du dei les boka annleis enn ein lesar på din eigen alder?

– Det har jeg aldri tenkt på. Jeg reflekterer sjelden over hva det jeg skriver kan fortelle andre. Jeg forsøker bare å skrive frem noe jeg opplever som sant. Men når det er sagt: En av grunnene til at jeg ble overrasket over å vinne denne prisen, var at Flukt lener seg tungt på både bibelhistorie (spesielt Lukas-evangeliet) og klassisk musikk generelt og Bach spesielt (innholdsmessig, men aller mest formmessing). Jeg så for meg at dette kunne ekskludere en del yngre lesere, at de kanskje ikke kjente til alle referansene i boka og at de dermed ikke ville få fullt utbytte av teksten. Mulig jeg tok feil der, men samtidig tror jeg kanskje at det var andre ting, ting jeg ikke forutså, ved teksten som appelerte til unge lesere. At de kanskje kjente seg igjen i oppvekstskildringene, beskrivelsen av det å være barn og ungdom, av det å ikke passe inn, av å føle seg utenfor fellesskapet, av å ikke innfri de forventningene man føler at stilles til en, osv. Og ikke minst det at Johannes i boka føler seg både som jente og gutt. Dette er jo et stort og viktig tema blant unge i dag. Uten at jeg tenkte på det da jeg skrev boka.

Korleis var du som tenåring? Kva likte du å lese?

– Jeg var en nokså vanlig tenåring. Drev med fotball frem til jeg var rundt 16, da tok musikken og litteraturen over, og jeg brukte mer og mer tid på å spille gitar og lese og skrive. Jeg leste mye forskjellig. Saabye Christensen var en favoritt da jeg gikk på ungdomskolen. Deretter ble jeg hekta på Hamsun, spesielt etter at jeg leste Sult.

Juryklassane har fått med seg at du sjølv har opplevd ei slik søvnparalyse som Sakarias og Elisabeth opplever. Kan du seie noko om kor nær teksten ligg til din eigen erfaring?

– Teksten ligger nær min egen erfaring. Det lignet en søvnparalyse, men det pussige var at vi var to stykker som opplevde det samme helt uavhengig av hverandre – akkurat som Sakarias og Elisabet gjør i boka. Og også hos oss åpnet det seg ei slags glipe i mørket, der fortiden liksom viste seg – ikke i form av døde slektninger, slik som hos Sakarias og Elisabet – men som avdøde mennesker som hadde levd i det området vi befant oss i da det skjedde, nærmere bestemt Antigua i Guatemela. Hva som egentlig skjedde har jeg ingen peiling på, jeg har aldri funnet noen rasjonell forklaring på det – noe som gjorde det enda viktigere for meg å behandle det litterært.

Var det noko anna som inspirerte deg til å skrive boka på denne spesielle måten? Her tenkjer vi særleg på overgangane mellom synspunkt og rytmen i dei mange gjentaka.

– Ja, musikken til Bach. Men i utgangspunktet hadde jeg ingen plan, jeg ville bare leke og eksperimentere litt med en del eldre tekster jeg hadde liggende. Den ene teksten hadde en kvinnelig forteller, den andre en mannlig, men jeg førte dem sammen uten å dele dem inn i ulike kapitler e.l – noe som ville ha vært naturlig. Da jeg leste gjennom etterpå, fikk jeg assosiasjoner til Bachs fuger (Tittelen spiller først og fremst på dette, Fuge betyr flukt), til måten han komponerer på, ulike stemmer som glir over i hverandre, som overlapper, en stemme som griper inn i en annen, for så å forsvinne og komme tilbake igjen senere, osv. Da jeg så denne likheten, gjorde jeg det til romanens viktigste kompositoriske grep. Og så fikk det naturligvis konsekvenser for innholdet igjen. Elisabet jobbet først med noe helt annet, men nå gjorde jeg henne til tidligere konsertpianist, feks.

Musikkreferansane står sentralt og bidrog til ei sterk leseoppleving, spesielt for musikklassa. Kva relasjon har du til musikk og kor viktig er musikken for skrivinga di?

– Jeg har kanskje svart litt på det allerede. Men mer generelt; musikk har alltid vært svært viktig for skrivinga mi. Jeg drev mye med musikk før jeg ble forfatter, men visste hele tida at jeg hadde større talent for skriving enn for å spille, så da jeg leste Jon Fosse første gang og så at det var mulig å bruke musikk på den måten han gjorde i litteraturen sin, fant jeg en slags måte å kombinere de to interessene på.

Trur du at Johannes sin relasjon til foreldra sine ville vore annleis om han hadde vore ei jente som kjente seg som ein gut?

– Det har jeg aldri tenkt på. Jeg har egentlig aldri tenkt veldig nøye på dette temaet i seg selv. Jeg forsøkte naturligvis å leve meg inn i hvordan det føltes å være en gutt som følte seg like mye som jente, men det viktigste for meg i denne sammenheng var det rent litterære – at alt i boka skulle flyte og gli over i hverandre. De ulike stemmene, de levende og døde, fortid og nåtid – og kjønn.

Elevane opplevde ein parallell mellom korleis Sakarias og Elisabeth ikkje passar inn i familiane sine, og korleis Johannes ikkje finn seg til rette med dei. Korleis blei desse relasjonane til? Tenkjer du dei ut på førehand eller berre oppstår dei?

– Jeg tenker ikke ut slike ting på forhånd. Aldri. Da blir det stivt og konstruert og lite levende. Og det blir veldig kjedelig å skrive. For meg er det viktig å improvisere og leke underveis. Følge opp ideer som oppstår når jeg skriver. Men det er klart; straks jeg kom på at kunne Johannes føle seg som både jente og gutt – og jeg oppdaget at dette passet til at alt annet flyter omkring i denne teksten – så jeg også potensialet i denne delen av fortellinga. Hvor sårt og vanskelig det var for både Johannes og foreldrene, hvor sterkt utenforskapet til Johannes ble, osv. Dette satte så klart igang føleser hos meg – og da vet jeg av erfaring at det setter igang følelser hos lesere også.

Kva perspektiv i boka kjenner du deg mest att i?

– Det er umulig å rangere slikt for meg. Når jeg skriver er det viktig for meg å være hundre prosent til stede i alle deler av teksten og i alle karakterer jeg skriver frem. Ellers blir det ikke bra. Så jeg kjenner meg like godt igjen i alle sammen. Men muligens var det Elisabet og Johannes som var morsomst å skrive frem – rett og slett fordi de tillater seg å gå lengre på alle måter enn den litt mer sindige Sakarias.

Juryklassane var opptatt av alle dei kristne referansane dine, og dei lurte på om du var religiøs sjølv. Kva trur du skjer etter døden?

– Det er vrient å svare på. Utgangspunktet for fortellingen var som sagt ei opplevelse jeg verken hadde eller har noen rasjonell forklaring på, og som på mange måter kan minne om et syn eller en visjon, og som slik sett ligger nært en religiøs erfaring. Og i tillegg var det en del ting ved erfaringen jeg hadde som fikk meg til å tenke på de første kapitlene i Lukas-evangeliet, noe som gjorde det helt naturlig å bruke evangeliet litterært, feks ved å kalle opp karakterene mine etter Sakarias, Elisabet og Johannes i Bibelen. Men samtidig; jeg er ikke troende. Jeg er oppvokst i en familie der morssoda var sterkt troende, men jeg tok tidlig avstand fra deres måte å tro på, og jeg har vel definert meg som ateist bestandig. Så hva som skjer når vi dør, har jeg ingen formening om.

Kva skriv du på no?

– Jeg skriver på to ulike prosjekter. Et langdikt og en prosatekst som kommer til å ende opp som ei samling fortellinger eller en roman i to bind – tror jeg.

Har du nokre råd til ungdom som ønskjer å skrive?

– Skriv det som oppleves som sant og viktig for deg, ikke om det du tror at andre vil oppleve som sant og viktig.

 

 

Skrive av Petra J. Helgesen, Foreningen !les