Grundighet og teft

• Det er et privilegium å få diskutere Jon Fosse med ungdom!

Det sier litteraturkritiker Gro Jørstad Nilsen. Til daglig skriver hun kritikk for bl.a. BT og Barnebokkritikk, men nå har hun nettopp avsluttet siste kritikerbesøk i 2. klasse ved Olsvikåsen videregående skole i Bergen. Klassen er en av juryklassene som 12. mars skal dele ut Ungdommens kritikerpris (UKP) for 15. gang. Gro satt i den første nominasjonsjuryen i 2005/06, og har siden da veiledet juryklasser i kåringene.

– De er så fordomsfrie til Fosse. Det er ikke alle som liker «Det andre namnet», og for meg kan de gjerne hate det, men da vet de i hvert fall at det kan skrives sånn. På Olsvikåsen var det flere som virkelig ble sugd inn i Fosse-universet. Det er en der som ikke kan vente på å lest neste bind.

– I klassen ved Nannestad videregående var det en gutt som hadde lest boken to ganger! Og det i tillegg til de syv andre bøkene som er nominert. Det sier noe om hvilken kapasitet eller potensiale de unge leserne har.

 

– Ja, i begynnelsen hadde vi mange fordommer mot de unge leserne. Vi ble helt satt ut da «Hoggerne» av Roy Jacobsen vant det første året. Jeg satt i juryen som nominerte den og vi var sikre på at Tore Renberg skulle vinne med «Kompani Orheim». Nå vet vi jo ikke om Fosse vinner, men det vi har lært er at det er helt åpent. Vi vet aldri hvem som vinner. Sånn sett er det en spennende pris. Og så har det vist at målgruppa er ekstremt sammensatt. Ungdom er ikke en homogen gruppe lesere.

Vi vet aldri hvem som vinner. Sånn sett er det en spennende pris. Og så har det vist at målgruppa er ekstremt sammensatt. Ungdom er ikke en homogen gruppe lesere.

Favoritter. En av Gros favoritter blant vinnerne viser seg å være nettopp «Hoggerne».

– Jeg likte så godt hovedpersonen, Timmo, og humanismen i det enfoldige tømmerhoggeruniverset. Allmenheten i det.

En annen favoritt er Eivind Hofstad Evjemos «Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet».

– Den var annerledes enn de andre. Formmessig prøvde Evjemo ut noe nytt. Vi som er kritikere setter pris på at noen gjør noe helt annerledes, er kompromissløse og har sitt eget prosjekt. Elevene sammenlignet boken med tv-serier. F.eks. har den fire hovedpersoner. Den utfordret den tradisjonelle romanen. Elevene mente den gikk bak fasaden til karakterene. Dette var interessant å diskutere med elevene. Vi som voksne er ikke så drilla på å skape en fasade, mens unge gjør det i f.eks. sosiale medier. I romanen er det en fasade, men her kommer vi også bak den. Dette er et av mange eksempler på at ungdommene ser andre ting og kvaliteter i bøkene enn oss voksne.

Elevene sammenlignet boken med tv-serier. F.eks. har den fire hovedpersoner. Den utfordret den tradisjonelle romanen.

– Mange var overrasket over at den vant?

– Ja, den var ganske ukjent. I UKP er det vinnere som dukker opp fra intet og vinner.

Oversikt over alle nominerte og vinnere finner du her.

Overraskelsene. Mest overrasket var Gro da Ellen Mari Thelle vant i fjor med «Bernard banker på». Gro satt i nominasjonsjuryen for andre gang dette året. I selskap med mange kritikerroste bøker stakk den ukjente forfatteren av med seieren.

– Men i ettertid når du tenker på at den handler om kjærlighet og at man må slå til før det er for sent, er du da overrasket over at den vant?

– Tja, jeg er overrasket over at de unge leserne fant dette pensjonistforholdet så fengende. Men det beviser at ungdom ikke trenger å lese om personer på sin egen alder. Det er en fordom at de bare må lese om seg selv. Kjærlighet er kjærlighet. Det er ikke så stor forskjell på unge og voksne lesere.

Jeg er overrasket over at de unge leserne fant dette pensjonistforholdet så fengende. Men det beviser at ungdom ikke trenger å lese om personer på sin egen alder.

– Av bøker jeg har vært med å nominere, synes jeg det var veldig morsomt at Thelle vant. Vi i nominasjonsjuryen likte den lille boka godt, og ble glade for at ungdommene var enige.

– Jeg tenker at «Bernard banker på» er et av flere eksempler på at UKP løfter fram ukjente perler. Thelles bok er veldig god, men den ble ikke nominert til Kritikerprisen …

– Nei, jeg tror ikke den hadde noen sjanse til å bli nominert til Kritikerprisen. Den prisen er helt annerledes organisert. Den bygger på demokrati. Medlemmene i Kritikerlaget sender inn forslag på bøker. Og da er det bøker kritikerne har lest, og bøker som er blitt omtalt. En ukjent forfatter har nesten ikke sjanse, fordi den ikke er kjent blant kritikere flest. De som får mest omtale blir nominert.

– Er ikke det et problem for prisen?

– Jo, det er jo det. Men det er tillitsbasert at man til sammen klarer å nominere de beste.

– Nominasjonsjuryen til UKP leser veldig mye og de nominerer hele åtte titler. Organiseringen gjør kanskje at denne juryen kan løfte fram flere og andre bøker enn hva Kritikerprisen gjør og kan?

– Ja, men det er ulike måter å organisere på. Alle skal med i Kritikerprisen. Når færre titler anmeldes i mediene, blir det i praksis kanskje færre å velge i, også for kritikerne. Mulighetene for å løfte fram ukjente forfatterskap og perler er ikke så stor. Sånn sett har UKP en rolle i offentligheten.

– Hva er forskjellen på UKP og Kritikerprisens vinnere?

Det er interessant at det aldri har vært sammenfall av vinnere, til tross for mange overlappende nominasjoner.

– Det er interessant at det aldri har vært sammenfall av vinnere, til tross for mange overlappende nominasjoner. Unge ser andre kvaliteter enn kritikerne. F.eks. så liker de humor. Det er ikke nødvendigvis den boka med mest humor som vinner UKP. Men det er fint at de har ser humor som litterær kvalitet.

– Nina Lykke vant Brageprisen nå. Kanskje Bragejuryen har fått et annet syn på humor som kvalitet?

– Vel, unge har en ærlig og redelig mening om at humor er en kvalitet ved en bok. Det er ikke en motsetning mellom humor og alvor, men voksenlesere tenker kanskje at det er en forskjell?

Unge har en ærlig og redelig mening om at humor er en kvalitet ved en bok.

– Hvorfor vinner ikke diktsamlingene?

– Det er gjennomgående i klassene at formen er ukjent. Ungdom er ikke vant med å lese dikt, de må ha en handling, en story. Når det gjelder dikt så vet de ikke hvordan de skal gå fram. En diktsamling krever en annen tilnærming. Ungdommene sier gjerne at det ikke er noe for dem.

– Jeg tror diktsamlingene krever mer innsats fra lærerne. Når lærerne gir elevene de riktige nøklene så liker elever dikt godt. Spesielt «19 forgiftninger» av Nils Christian Moe Refstad fungerte. Elevene var i fyr og flamme. I begge klassene jeg besøkte det året leita de etter forgiftninger i diktene. Det var en god inngang som engasjerte. Et annet eksempel er «Å resirkulere lengselen, avrenning pågår» av Inger Elisabet Hansen. Den var morsom å diskutere. Og dette er jo slettes ingen enkle samlinger.

– Spesielt musikklassene jeg har vært hos har vært engasjerte. De har sans for komposisjon og er trent i å tenke kompositorisk. De ser forbindelseslinjer og gjentakelser, og tenker ikke bare komposisjon ut fra et handlingsforløp slik de fleste andre gjør. Dette viser at litteratur og musikk har felles måter å tenke på. Og det bekrefter at dikt krever at man tenker på en annen måte, at man som leser går inn i det med et annet blikk og at man stopper opp. Dikt krever tid. Det er nok mange grunner til at diktsamlingene ikke har vunnet, men det er fint at ungdommene blir eksponert for det. Ja, og så liker de realisme.

– Spesielt musikklassene jeg har vært hos har vært engasjerte. De har sans for komposisjon og er trent i å tenke kompositorisk. De ser forbindelseslinjer og gjentakelser, og tenker ikke bare komposisjon ut fra et handlingsforløp slik de fleste andre gjør.

– Men vi tenker vel ofte at ungdom leser mye fantasy og framtidsskildringer?

– Jo, men kanskje de har en forventning til voksenlitteraturen om at det skal være en gjenkjennelig realisme? Jeg synes ikke alltid de klarer å ta f.eks. en språklig dobbelthet, de tar det for bokstavelig. Jeg vet ikke helt.

– Er det verdt å lytte til UKP-juryen?

– Ja! Det er ingen juryer hvor voksenlitteratur blir diskutert så grundig og av så mange. Kanskje P2-lytterens romanpris? Men ikke Kritikerprisen og Brageprisen. Det er så mye arbeid, og så mange samtaler som ligger bak kåringen. Vi kritikere er også inne i klassene flere ganger og veileder. Denne grundigheten fører til kvalitet. Når noen gjør et så grundig arbeid, er det verdt å lytte.

Denne grundigheten fører til kvalitet. Når noen gjør et så grundig arbeid, er det verdt å lytte.

– Få ungdommer følger med i den litterære offentligheten, de aner ikke hvem Jon Fosse er. Fosse er en gigant i den litterære offentligheten. Han blir parodiert og har en helt egen stemme. Men ungdommene vet jo ingenting om han. De visste heller ikke noe om Knausgård og leste «Min kamp» på en «ren» måte. På en måte er jo dette den ideelle leser, en som er helt fri for all annen påvirkning, og som bare leser på bokens premisser. På den måten har alle samme sjanse i UKP. Og det er lite ærefrykt siden de ikke kjenner til forfatterne. De er ærlige og ofte ganske krasse i sine tilbakemeldinger.

Og så mener jeg at de unge leserne har en egen teft. De har en følelse eller opplevelse av kvalitet, av at det er bra. Og en teft om kommende tendenser.

– Og så mener jeg at de unge leserne har en egen teft. De har en følelse eller opplevelse av kvalitet, av at det er bra. Og en teft om kommende tendenser. Evjemo er et eksempel. De ser noe som er relevant for deres liv. Det de liker vil det komme mer av, fordi de er den nye generasjon lesere. Et annet eksempel er «Hoggerne» som vant Impac-prisen tre år senere. Så er det opp til oss voksne å se hva den trenden er og sette ord på det. Det er verdt å lytte til ungdomsjuryen. Jeg må si at UKP er en veldig bra pris.

Skrevet av Bjarte Bakken/Foreningen !les