Aktuelt og eksistensielt

Det var vanvittig gøy!, sier Tiril Broch Aakre om å vinne Ungdommens kritikerpris. Til trampeklapp fra 170 ungdommer mottok Aakre prisen for hennes romandebut, Redd barna. En kort roman som engasjerte og berørte ungdomsjuryen.

-Jeg hadde «Til ungdommen» som et slags motto mens jeg skrev den, sier Aakre, og fortsetter, det hadde med 22. juli å gjøre. Den hendelsen gjorde at jeg fikk øynene mer opp for hvordan ungdom har det i Norge i dag. Jeg kjente også ungdommer som slet veldig med forskjellige ting, og det gikk veldig inn på meg. Det gikk også inn på meg at undersøkelser viser at norsk ungdom sliter med psykiske helseplager. I verdens rikeste land. Jeg lurte på hvorfor det var slik. Det engasjerte meg, og derfor ville jeg skrive om psykisk helse, om noen sammenhenger her i verden, om livet og døden og kjærligheten, som kanskje kunne bidra til at unge lesere forsto i hvert fall litt mer av seg selv og livet samfunnet rundt seg. Alt dette gjelder jo for voksne lesere også, men det var de unge menneskene jeg tenkte på mens jeg skrev.

I takketalen sa også Aakre dette: Det er så mye overflatisk og meningsløst prat i dag. Med boken ønsket jeg å si noe viktig om livet.

Aakre har hovedfag i litteraturvitenskap og jobber nå som lærer og oversetter. Hun bor nå i Hakadal. Redd barna startet da Flamme forlag spurte henne om å skrive en boksingel hvor oppgaven var: En dag i livet til en kvinne i en dal.

-Jeg begynte å skrive om snøen som lavet ned, den innesnødde bilen, og om en kvinne som livet hadde fart litt ille med, og som levde i en stabil tilværelse nå, som likevel var litt skjør. Så begynte jeg å lure på hva som hadde skjedd med henne, hva historien hennes var, nå og i fortid, og så bare skrev jeg videre og videre og sprengte rammen for singelen.

I jurybegrunnelsen står det at «Vi er imponert over hvor mye som sies og tas opp på så få sider.» Er dette bevisst fra din side?

-Ja, det var bevisst. Jeg hadde bestemt meg for å holde meg innenfor rammen av en dag. Og likevel skrive om et helt liv, så å si. Jeg ville skrive kort. Skjære bort alt som var overflødig. Skjære til beinet og få destillert det jeg ville si. Jeg så for meg at historien var en episode i en tv-serie. Det var liksom formatet jeg så for meg. Begrensninger og rammer har ofte vist seg å være mer forløsende enn helt frie tøyler når jeg skriver.

Juryen var også opptatt av dette med aktualitet. I begrunnelsen skriver de at «Vinnerboken treffer tiden, den oppleves som en ekstremt viktig bok akkurat nå, men er også evig aktuell.» Ønsket du å skrive en såkalt «aktuell» roman?

-Ja, jeg synes juryen fanget veldig godt det jeg ønsket med boka i uttalelsen sin. Jeg ville skrive om noen evige menneskelige temaer, samtidig som det handlet om et liv i Norge 8. desember 2014.

-Jeg ville skrive om en kvinne som var i sorg. Hun sørget over datteren sin, samtidig ville jeg forsøke å vise hvordan denne sorgen liksom har flere lag: sorgen over datteren, over at hun ikke klarte å hjelpe datteren, den kollektive sorgen over ungdommene som ble drept på Utøya, over at vi som samfunn ikke klarte å hjelpe dem, sorgen over brorens liv, over at hun ikke har klart å hjelpe ham, sorgen over utviklingen i samfunnet vårt de siste årene, som førte til den inhumane behandlingen av de lengeværende asylbarna, for eksempel. En kynisme som bare har blitt enda sterkere i tiden etter at jeg skrev denne boka. Da jeg skrev den var dette en oppsiktsvekkende sak som jeg trodde hørte med til sjeldenhetene. Nå skjer det så mye oppsiktsvekkende i myndighetenes behandling av flyktningkrisen at man nesten ikke tror sine egne øyne.

Noen av ungdommene var veldig opptatt av er hva som er «deg» i boka?

-Jeg begynte jo å skrive om de konkrete, umiddelbare omgivelsene rundt meg: snøen, dalen, fjell og to små barn (som jeg også har). Og om temaer som jeg var opptatt av, litteratur og malerier som jeg selv har et forhold til. Men så utviklet det seg etter hvert til en historie som skjente mer og mer bort fra meg som person. Så det er litt sant og usant om hverandre. Jeg tror det som er sant er med på å gi historien troverdighet. Og det som er usant er med på å gjøre det til en historie.

I skriveprosessen var det noen sanger som ble veldig viktige for Aakre.

– Jeg hørte på noen bestemte sanger om igjen og om igjen, ja. Noen sanger var for å minne meg selv om grunnstemningen i boka. Den handler jo om sorg, og jeg hørte på disse sangene for å på en måte «stemme» meg selv før jeg skulle skrive. For jeg merket at jeg skrev mer stivt og ikke fikk helt has på teksten hvis jeg ikke var riktig stemt. Det har nok med å gjøre at stemningen er nokså intens i boka. Tanja er bristeferdig, så jeg måtte kjenne på det bristeferdige inni meg for å skrive godt om det. Så musikken var en metode. Desperado var jo en av disse sangene, og den er med i boka også. Samtidig hadde jeg noen sanger som var mer som heia-rop til meg selv. Som jeg hørte på for å sette mot i meg selv. For det kan være litt tungt å holde motet oppe mens man skriver en roman. Og det var den første romanen jeg har skrevet, så jeg visste ikke helt om jeg ville få det til, rett og slett. Og jeg hadde satsa litt i overkant mye ved å si opp min faste jobb, blant annet, for å bli forfatter. Så det føltes som om mye sto på spill for meg mens jeg skrev. Og derfor måtte jeg høre på noen sanger som gjorde meg tøffere og litt mer uovervinnelig enn jeg til enhver tid følte meg. Så jeg hørte mye på Sias Chandelier, blant annet. Og så på videoen, med jenta som liksom danser seg igjennom et kvinneliv i en leilighet. Det var inspirerende, for jeg skrev jo selv om et kvinneliv.

Du jobber også som oversetter. Hva er forskjellen og likheten mellom å være oversetter og forfatter?

-Oversetteren og forfatteren utfyller hverandre, tror jeg. Det som er deilig med oversettelse er at man ikke trenger å finne opp historien selv. Oversettelse er en slags trening til å skrive selv, jeg lærer hvordan andre skriver bøker og jeg får jobbet med språket. Å skrive selv er også god språktrening som smitter over på oversetteriet.

Hva leste du da du gikk på videregående?

-Hamsun. Og Kjærstads Forføreren. Beatles leste jeg en gang i året. Lillelord-trilogien. Og mye dikt. Det skulle helst være kjærlighetsdikt, jeg var veldig romantisk på den tiden. Haldis Moren Vesaas, for eksempel. Edith Sødergran. Karin Boye. Jeg har alltid likt litt sørgelige og romantiske bøker. Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede var en stor leseropplevelse. Det samme var Peter Høegs Frøken Smillas fornemmelse for snø. Den leser jeg med jevne mellomrom fremdeles. Og så leste jeg alt mulig rart, altså, en drøss stjerneromaner, for eksempel.

Har du noen skrivetips til ungdom?

-Tipset er å lese mye og å skrive mye. Bruk biblioteket, ta ut bøker fra hyllene, les og let etter noe du liker. På Bergen offentlige bibliotek sine nettsider er det forfatterintervjuer med boktips – de har jeg selv brukt mye. Jeg liker veldig godt å få boktips, og når det er en forfatter jeg liker prøver jeg alltid å finne ut hva vedkommende selv liker å lese. Når det gjelder skriving, så er mengdetrening viktig. Man blir bedre jo mer man skriver. Og det er veldig lurt å gå på kurs, og få tilbakemeldinger på det man har skrevet. Det er veldig lærerikt. Det er også veldig lærerikt å etterligne forfattere man liker. Prøv å skrive noe lignende, prøv å skrive i samme stil, og prøv gjerne å skrive i forskjellige stiler, så kjenner du hva som funker best for deg.

Når kan vi vente neste bok fra deg?

-Jeg holder på med flere prosjekter, både for voksne og unge, så jeg håper og tror at det ikke blir så lenge til.