Hilsen fra Rune Christiansen

Rune Christiansen som er nominert for «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» har skrevet en hilsen til ungdommene i juryen.

Det finnes en liten setning, en vits nærmest, som jeg har sansen for, den går omtrent sånn: «Dinosaurene leste ikke bøker, de er nå utryddet». OK, jeg skal ikke begynne å moralisere, jeg skal la være å legge ut om hvor viktig det er å lese osv. I stedet vil jeg si at jeg ble veldig glad og veldig takknemlig da jeg fikk vite at jeg hadde blitt nominert til Ungdommens kritikerpris. Først og fremst fordi det er så jæskla fint å tenke på at Ensomheten i Lydia Ernemans liv skulle få lov til å bli lest av unge mennesker, at gutter og jenter fra forskjellige kanter av landet, med forskjellige forutsetninger og drømmer og forhåpninger kom til å følge veterinæren Lydia gjennom denne romanen som jeg selv har levd med i fem år. Jeg tenker ofte på min egen tidlige lesning, min egen møter med tegneserier, hørespill og bøker. Her er en liten tekst om å lese, den er selvbiografisk, som det heter, den foregår på en fabrikk, faren min arbeidet der, jeg likte godt å tilbringe tid i det store lokalet, jeg husker det som lyst, eventyraktig:

En lørdag, om våren, bare få dager etter at jeg fylte seksten, satt jeg på en stabel med paller og med beina støttet mot en jekketralle. Jeg leste i Borges Labyrinter, og brått gikk det opp for meg at humøret, og kanskje hele personligheten, i stor grad var avhengig av hva jeg til enhver tid leste og lyttet til, det slo meg at disse underlige historiene i Borges bok, alle det underlige navnene Tlön, Uqbar og Orbis Tertius, gjorde meg tilfreds. I hyllen på skolebiblioteket hadde jeg, helt tilfeldig, funnet frem til argentinerens bok, og i den leste jeg at forfatteren Chesterton forsto å fortelle elegante historier på en overdådig måte. Jeg hadde i en periode, rett før dette inntraff, lest det jeg kom over av Father Brown-historier, så jeg var henrykt, det var som om jeg til da hadde vaset omkring på måfå, men nå, omsider, fant et spor og en retning. Jeg husker at jeg, etter å ha lest ferdig boken, lente meg tilbake, og utvilsomt påvirket av boken, stirret jeg rakt opp i taket, som nå fremsto som en besnærende freske av knudrete betongelementer, gråhvit mur med enkelte rødlige krittflekker, en og annen avskalling, hengende lysarmatur som brant som magnesium, kveldssolens glød og eventyrlige skygger. Jeg nøt å ligge slik i ledige stunder, og bare stirre opp i taket eller på himmelhvelvingen med de drivende skyene, og i denne sløve flukten ble de første fortellingene til –som tablåer og rene skyggespill – eller kanskje det er riktigere å si at i disse øyeblikkene snakket omgivelsene, som om det var de som pustet, som om det var de som talte. For der oppe i taket utspilte det seg virkelig et drama på liv og død, og som om det var snakk om en befaling fra et eventyrlig kongedømme, hadde det seg at jeg opp gjennom årene, i utallige timer, fylt med fortrøstning, betraktet min egen utvikling, mine unge år, fra lignende temmelig snodige plasser: En bok og et sted å sitte.

NB Juryen har gjort opp sin mening før denne teksten ble publisert (red.anm.)