Ordføreren i Oslo

Stig Aasvik er både veldig i takt med tiden med sitt romaneksemplar av såkalt «virkelighetslitteratur», samtidig som han gir trenden et høyst originalt uttrykk.  Her er det romantiske diktergeniet byttet ut med en arbeidsledig forfatter på NAV-tiltak, og Aasvik kobler sin personlige utlevering sammen med et betydelig komisk talent. Beskrivelsene av det 24 uker lange obligatoriske jobbsøkerkurset er noe av det morsomste – og samtidig stussligste – man kan lese i noen av årets bøker. I likhet med mange andre skriver Aasvik om seg selv og om det å skrive. Det gjør han med en distanse og visshet om at dette er klisjeer, noe som gjør boken til en underholdende metaroman. Rent formmessig byr boken på en original komposisjon. Teksten forflytter seg uanstrengt mellom ulike tankerekker og tidsplan, uten at det på noe tidspunkt  oppleves som kaotisk eller vanskelig. Romanen er Knausgårdlignende bekjennelseslitteratur strukket til bristepunktet, skrevet av en selvbevisst og uhøytidelig forfatter.

Nominasjonsjuryens begrunnelse