Goncourt des lycéens

Siden 1988 har man i Frankrike delt ut Goncourt des lycéens, en litterær pris som henter sin inspirasjon fra den mest kjente litteraturprisen av samme navn. Et gitt antall grupper fra videregående opplæring i hele Frankrike, får på samme måte som den vanlige juryen delt ut et antall bøker som er nominert av Goncourt-juryen. Disse bøkene må leses over relativt kort tid, og elevene diskuterer seg fram til en vinner. Ungdommens pris deles ut dagen før den andre, med stor mediedekning.

Prisen ble stiftet av skolemyndighetene i byen Rennes og bokhandlerkjeden FNAC i 1988. Fra første stund ble det klart at den offisielle Goncourt-komiteen skulle levere utvalget av bøker til deltakerne, og fungere som en slags fadder for prosjektet. Det første året deltok bare grupper fra Rennes, det andre året deltok elever fra hele Bretagne. Senere ble ordningen utvidet til hele landet, med over 50 deltakende grupper hvert år. Bokutvalget er forhåndsbestemt, og det finnes ingen muligheter til å fjerne titler fra listen. Dette ble forsøkt ett år da romanen Les particules élémentaires av Michel Houellebecq skapte store bølger. Svaret fra den offisielle Goncourt-komiteen var at de bare ønsket å samarbeide så lenge listen ikke ble endret.

Erfaringene med prisen i Frankrike er gode. 9–10 bøker skal leses på to måneder. En av de deltakende lærerne utrykker det slik i et intervju: ”Først føler elevene seg smigret over å være plukket ut, senere utrykkes en viss usikkerhet, som forsvinner straks lesingen er organisert i gruppa. Det forekommer en viss tretthet underveis, men denne dempes av litterære kafé-kvelder som organiseres av lærerne i samarbeid med bokhandlerkjeden og forfattere. Det hele finner sted utenom skoletiden og på ordentlige kaféer.”

En av de positive erfaringene som trekkes fram i forholdet mellom gruppelærer og elever, er at de for én gangs skyld starter med det samme utgangspunktet. Læreren kan ikke stille med en ferdig analyse, men leser også selv for første gang. Læreren blir en slags førsteleser som bruker sin kompetanse i fellesskap med elevene. Elevene kan bruke vedkommende til å prøve ut sine reaksjoner, sin glede, sin frustrasjon – og noen ganger en direkte uvilje mot en bok. Det blir den voksnes oppgave å observere dem, lytte til dem, analysere problemene, og hjelpe dem å komme over en kneik. Det er ofte snakk om et slags nytt lesende fellesskap i gruppa, og noen ganger påvirker dette også resten av skolen. I denne sammenhengen er det også viktig at aktiviteten er frivillig, og ikke har noen ting å gjøre med det klassiske skolearbeidet. Skolebiblioteket og bibliotekaren er ofte, sammen med gruppas fadder (som regel en kritiker/journalist), et sentrum for aktiviteter og for samtaler om litteraturkritikk.

En viktig erfaring i Frankrike handler om noe annet enn selve litteraturen. Elevene trigges av tanken på å bli sett, at det skal snakkes om dem i radioen, skrives om dem i avisa. Det finnes eksempler på grupper som rent instinktivt har sagt nei til hele prosjektet. En lærer forteller om hvordan hun raskt skjønte at det i første omgang ikke ville hjelpe med avisoppslag, heller ikke radio. Et løfte om å ta kontakt med TV-kanalene var nok til å sette gruppa i gang. Tanken på å se seg selv, for ikke snakke om at andre ville gjøre det, var utslagsgivende. Her skal det også sies at den nevnte gruppa fra en lite favorisert drabantby utenfor Paris kom på tre TV-kanaler, og fra å føle seg som en slags tapere, sto de plutselig fram som veldig viktige.

Konklusjonene i Frankrike etter så mange år har bl.a. vært:

* Prisen får elevene til å lese mye mer i forhold til hva de leste tidligere. De føler at denne prisen gir muligheter til å lese andre bøker enn klassikerne som er pensum på skolen. At det skal deles ut en pris, innebærer en anerkjennelse av elevens smak, personlige historie og kompetanse.

* Idealismen og begrepet leseglede var sentralt i de første årene. Med tiden er det blitt viktigere og viktigere å skape en tilnærming til litteraturen. Dette skjer blant annet gjennom diskusjoner elevene imellom, debatter på de litterære kafékveldene og samtaler med fadderen.

* Prisen har med årene ført til høy aktivitet på nettet mellom de deltakende lærere. Denne aktiviteten har fortsatt etter utdelingen med henblikk på nye aktiviteter i gruppene, i lokalaviser og radio.

* Det såkalte ”Rencontres Goncourt”, seminaret etter prisutdelingen, har gitt enda mer leselyst og i tillegg medført en ny konkurranse i litterær kritikk. På seminaret får elevene møte forfatterne de har lest og vurdert.

* Prisen har også vist seg å selge bøker. I Frankrike mottar verken vinneren av hovedprisen eller gymnasiastenes pris noen penger. Det følgende salget og æren regnes som mer enn godt nok.

* Når lysene slukkes og hverdagen vender tilbake, er ofte elevenes egen konklusjon at når de kunne analysere den ene boka og snakke om den andre, så må det gå an å prøve seg på Balzac og Flaubert også.

Les mer om Goncourt des lysèens her